For en dag! For en mestringsfølelse! Oppladningen siste uken hadde ikke vært den beste med forkjølelse og stillesitting, men lungene ble klarert dagen i forveien, så her var det bare å kline til! Dagen startet med lett sentimental følelse da jeg møtte Lise på t-banen. Det var DA det gikk opp for meg hva vi skulle begi oss ut på. Kjente klumpen i halsen og at stemmen var litt rar… T-baneturen ble for øvrig litt kortere enn planlagt, da banen stoppet halveis opp til Holmenkollen pga teknisk svikt. Vi damene er da heller ikke tapt bak ei låvedør, så turen videre gikk med taxi hvor vi fikk følge av to til; en som skulle se en kamerat gjøre sin store greie; ta Holmensvevet, samt en massør fra Holmenkollen park hotell. Lise ordnet slik at vi skulle få halv pris på massasje om vi kom dit etter løpet. Bra Lise!

Dagens heldigste startnummer:)

Starskuddet har gått! 45,6 km venter.

Turen startet med oppoverbakker til Tryvann, og jeg ble veldig glad da jeg fikk bekreftet deg jeg hadde hørt tidligere; selv de sprekeste går i motbakkene! Så vi trasket av gårde i fint tempo sammen med en haug andre forventningsfulle deltakere. Det som slo meg underveis i løpet var at det er utrolig mange hyggelige ultraløpere, hadde faktisk til gode å møte en eneste som ikke var hyggelig. Folk snakket og drev hverandre fremover med positiv support. Tror jeg var den eneste som i er svakt øyeblikkk nokså direkte sa til makkeren min at hun gikk litt sakte… Unnskyld Lise😰 

Løypa var til dels krevende, spesielt for oss fruene som ikke har løpt i terrenget tidligere. Fikk assosiasjoner til da jeg var med barna på Råtassen noen år tilbake… Mye gjørme, myr og vann – og fantastisk natur!

Lise og jeg hold følge frem til rett etter Abbortjern. Etter det møttes vi til et hyggelig felles måltid på Fossum. Sjelden har en brødskive smakt så godt! Deretter bar det ut på egenhånd igjen. Eller egenhånd? Møtte stadig på noen som jeg holdt følge med og en liten oppbyggelig prat med.

Partiet nedover Lysakerelven var krevende synes jeg. Jeg løp litt, men etter å ha hatt et «nærovertråkk» samt et «nærtryn» fant jeg at det var tryggest å gå. Fikk etter hver følge med en hyggelig dame som også gjennomførte sitt første ultraløp. Vi hadde det så hyggelig langs veien at vi bommet på merkingen og hold på å rote oss skikkelig på bærtur. Godt det var noen våkne bak oss som ropte oss inn på riktig vei igjen.

De siste 13 km var virkelig tøfffe. Både mentalt og i beina. Fikk heldigivs oppbakking her også. Både av medløpere og ikke minst av min heiagjeng som dukket opp på de mest tenkelige, og utenkelige steder:)

Fra Bygdøy og inn gikk jeg kun på viljestyrke (tror i grunn jeg hadde gjort det en stund før også). Etter sikksakkløping bland feststemte Osloborgere på Aker brygge, og 2 km skiltet var passert var jeg virkelig helt på felgen, og skikkelig på grinern. Mange supportive rop og hilsner underveis gjorde allikevel ferden gjennomførbar. Noen heiet på meg ved en uteservering, og jeg hadde da passert en maraton. Hva gjorde jeg i min stolthet? Jo, jeg ropte ut: DETTE ER FACEBOOK LIVE! JEG HAR LØPT OVER EN MARATON!!! Skikkelig klin kokos:D:D  De fikk seg nok en god latter.

De siste metrene ble løpt uten spurt av noe slag, tror faktisk en snegle kan spurte bedre enn jeg maktet. Tårene og følelsene overmannet meg så mye at da jeg kom i mål, og fikk en mikrofon stukket opp i ansiktet med spørsmål om jeg hadde hatt en fin tur, greide jeg ikke annet en å si JA , riste på hodet hive med pusten og kjempe mot krampegråting.

Det største øyeblikket var da jeg så Lise komme mot mål, og jeg fikk den ære av å legge medaljen om halsen hennes. For et øyeblikk!!! Vi snakker følelser, ikke på avveie, men helt på sin plass.

Hva har jeg så lært (og fått bekreftet)? Jo, jeg har en stor gjennomføringskraft og vilje! og så trenger jeg nye sko og en bukse som er høyere i livet så jeg ikke får gnagsår av sekken…. Romeriksåsen på langs neste?

Bare 4 mil igjen!

39

Smugselfie ;)

Tryvann på avstand i Sørkedalen

26

14 km langs Lysakerelven!

Drikkestasjon i Sørkedalen